Tilbake

Statlige føringer

Det finnes en rekke lover, forskrifter og nasjonale retningslinjer som regulerer og legger føringer for kommunens tjenestetilbud for barn og unge.

Barnekonvensjonen

FNs barnekonvensjon, også kalt barnas egen grunnlov, er en internasjonal avtale om barnets rettigheter. Konvensjonen gjelder alle barn, uansett hvem de er og hvor de bor. I konvensjonen er det spesielt 4 gjennomgående bestemmelser: Barns rett til vern mot diskriminering, bestemmelsen om barnets beste, barns rett til liv og utvikling, samt barns særlige rett til å bli hørt og si sin mening.

Veiledere

Veiledere omtaler og beskriver et fagområde på et generelt og overordet nivå, mer generelt enn en retningslinje. En veileder kan inneholde en eller flere retningslinjer for håndtering av spesifikk problematikk innen et fagområde.

  • Nasjonal veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier. Til enhver tid er det barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud med oppfølging som involverer flere aktører i velferdstjenestene. Noen vil ha slike behov allerede fra fødselen av, og andre vil få behov for slike tjenester underveis. For å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier vedtok Stortinget nye bestemmelser om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan. Lovendringene trådte i kraft 1. august 2022.Formålet med veilederen er å forklare de nye bestemmelsene nærmere, tydeliggjøre ansvar og myndighet, og gi veiledning på hvordan pliktene kan ivaretas. Målet er også at veilederen skal være et praktisk verktøy for implementering av de nye eller endrede bestemmelsene om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan. Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet har hatt felles oppdrag om å utarbeide veilederen.

Andre aktuelle veiledere:

Nasjonale retningslinjer

Nasjonale faglige retningslinjer blir gitt på områder med behov for nasjonal normering. Dette er gjerne på problemstillinger der det er stor faglig uenighet og eller stor variasjon i praksis.

  • Nasjonal faglig retningslinje: Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge. Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge beskriver hvordan kommunens ledelse skal sikre at ansatte som arbeider med barn og unge har generell kunnskap om beskyttelses- og risikofaktorer, tegn og signaler, slik at de tidlig kan identifisere de som lever i en risikosituasjon og innehar kompetanse til å hjelpe barnet/ungdommen. Den har blitt utarbeidet i samarbeid mellom Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Politidirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Retningslinjen erstatter veilederen Fra bekymring til handling (IS-1742).Målet med retningslinjen er å styrke oppdager- og handlingskompetansen hos ledere og ansatte i kommunen slik at utsatte barn og unge oppdages tidlig og får tilpasset hjelp og oppfølging. Retningslinjen har en allmenn innfallsvinkel, slik at den ivaretar alle barn og unge med mål om å nå utsatte barn og unge.

Andre aktuelle nasjonale retningslinjer:

Opplysningsplikt og avvergingsplikt

Opplysningsplikt (meldeplikt):

Alle har et juridisk ansvar for å melde fra til barnevernstjenesten ved alvorlig bekymring for et barn. Opplysningsplikten utløses når det er grunn til å tro at et barn er i en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 13-2. Opplysningsplikten er begrenset til alvorlige tilfeller. At et barn lever under forhold som ikke er optimale, er ikke nok til å utløse opplysningsplikten.

Opplysningsplikten innebærer at

  • du har et selvstendig og personlig ansvar for å melde fra til barneverntjenesten
  • din plikt til å melde fra til barnverntjenesten går foran taushetsplikten
  • du skal melde fra uten ugrunnet opphold
  • du har ikke brutt taushetsplikten hvis bekymringen viser seg å være mindre enn du hadde grunn til å tro

Avvergingsplikt

Alle har en plikt til å søke å forhindre at alvorlige straffbare handlinger skjer. Ved enkelte former for vold og overgrep har vi en lovpålagt plikt til å søke å avverge. Plikten er beskrevet i straffelovens § 196 og utløses idet du får kunnskap om at handlingen vil skje, eller tror at det er mest sannsynlig at handlingen vil skje.

Avvergingsplikten gjelder for alle, både for deg som jobber med mennesker og har taushetsplikt og for deg som privatperson. Du kan avverge ved å varsle politi, barnevern eller på annen måte søke å forhindre at handlingen skjer.

Bekymringsmelding – offentlig melder

Bekymringsmelding – privat melder

Politi: 112 (øyeblikkelig hjelp) / 02800 (sentralbord)